Første Treskjæringsprosjekt

Etter et halvt års tidvis regelmessig oppmøte på tresmia i Ålesund, er første prosjekt omsider unnagjort (treskjæringen iallefall). Det står fortsatt igjen å olje slik det ikke gulner over tid, men pytt pytt (tar det senere). Av de med erfaring på huset ble jeg fortalt at selvskåret kunst typisk ser best ut litt høyt oppe eller på noen meters avstand, og at man helst bør myse litt for å virkelig sette pris på detaljene.

Visdom…

Dette er hva man kaller et mangletre og har ikke store bruksområdet annet enn til å glo på og henge på veggen for å vise frem overlegne kunstferdigheter. Mangletreet ble tidligere brukt til å stryke klær hvor man i kombinasjon med en rulle kunne rette ut finstasen og annet knørvete man hadde etter vask. Personlig ville jeg nok brukt strykebrett (selv om jeg ikke kan huske sist gang jeg strøk en skjorte).

Arbeidet begynte med forberedelse (laminering) av emnet og påtegning av mal. På dette stykket brukte vi blåpapir, men det finnes mange andre måter man kan gjøre det på. Etter dette begynte vi med å jobbe oss ned i treverket langs kantene rundt mønsteret (som sett ovenfor). Ettersom jeg var litt uheldig med emnet merket jeg fort at det var lett at jernet rev sunt treverket (istedenfor at jernet får skjære). Ekstra viktig å kvesse jernet regelmessig da (veldig dårlig på det dessverre).

Ettersom kanten nermet seg en god dybde begynte jeg å hugge ut grensene for det som skal fjernes i mønsteret (se over). Her er det ikke uvanlig å bruke fres for å spare tid og ende opp med uniform dybde. Men som tverrpeisen jeg er, insisterte jeg på å kun bruke jern slik jeg slapp bråk og støv, og heller fikk innsikt i jern man kan bruke til slikt.

Under kan du se hvordan det etterhvert blir når man har fjernet mesteparten av materialet som skal vekk (du ser også første gangen jeg måtte lime pga. sprekk i emnet om du studerer tvinga til høyre).

Det neste steget tar meg tilbake til de utallige timene jeg har tilbrakt i blender. Når man har “bokset ut” den generelle formen til en 3D-modell er ofte neste steget å bruke “Bevel Tool” på kantene. Det ligner på det som gjøres her (bare at det tar mye lenger tid, uten mulighet for CTRL-Z). Du vil kunne se på bildet under at kantene blir rundere og at det begynner å forme seg noe mønstre noe sann halvveis etter malen (kunstnerisk frihet).

Utover dette er mye av kunsten med treskjering såvidt jeg har forstått det å klare å spille på dybden. Jo dypere man går, jo mer har man å spille på når det kommer til forskjellen på små og store detaljer. Dette mener jeg kan sammenlignes med “dynamic range” i lydmiksing hvor man vil kunne merke stor forskjell på komprimert musikk og dynamisk musikk.

Det siste varierer typisk hensiktsmessig mer i volum og kan dermed spille på sterkt, svakt, høyt, lavt osv. Dette er noe av tanken med det du kan se i neste bilde sammenlignet med det forrige (ikke like “flatt”).

Etterhvert som selve flata begynner å nerme seg, må man begynne å tenke på hesten. Den skal stå oppå brettet og fungere som håndtak:

Akkurat hva greia er med den og hvor den kommer fra har jeg ingen anelse på. Første tanken i hodet var den svenske guddommen her:

(nå blir jeg ikke kvitt tanken)

BESLEKTET ???

Hesten er faktisk første tilfelle hvor jeg har brukt elektriske verktøy på dette prosjektet (ble ikke helt 100% amish likevel). Etter jeg tegnet ut omrisset sagde vi ut formen med noe så moderne som en båndsag.

I likhet med kantene på brettet jobber jeg her med mønsteret på hestemanen. Etter noe grovere uthugging og detaljarbeid på gudebildet begynner det å ligne på noe:

Når jeg omsider ble fornøyd nok (lei flisespikkeri på noe som ikke er lind) begikk jeg enda en modernitetssynd når jeg valgte å avslutte arbeidet med å skru fast hesten med batteridrill!

Ettersom jeg ikke kommer til å bruke dette som en strykeenhet valgte jeg å omdøpe mangletreet mitt til: “Daskefjøl”

Bare se å passe deg så ikke du blir dasket…

Konklusjon

Alt i alt var det et lærerikt og interessant prosjekt. På mange måter et greit nybegynnerprosjekt ettersom man både får prøvd seg på flate repetetive mønstre og mer tre-dimmensjonelle saker.

Avhengig av hvilket tolmod og hensyn man har til skarpe kanter og redskaper vil man i varierende grad ende opp med hobbyhender. Men, jo mer man kutter seg, jo mindre nerver blir det igjen i fingertuppene å treffe med jernet (etterhvert kjenner man det nesten ikke).

Kombinert med buldring og gitarspilling blir det ikke akkurat bedre… Men, fordelene og ulempene er rett og slett in the Eye Of The Beholder.

På gjensyn!